Vi fikk som norsklekse å se hva slags virkemidler som blir brukt i film contra virkemidler i skjønnlitterære fortellinger:
Virkemidler for film:
Filmens største virkemiddel er de visuelle effektene. I trainspotting ser vi altså at synsvinklingen ofte går ut fra hovedpersonen selv. Man får en følelse av hvordan denne personen må føle seg, altså ikke bra. Regissøren prøver å beskrive en følelse som ofte ikke kan beskrives med ord. Med bilder, synsvinkel og ofte-skiftende kameravinkel får man et inntrykk av denne følelsen. Slike virkemidler er ofte brukt i filmer, spesielt hvis fokuset på hovedpersonen, der hans tanker og følelser står i sentrum. Musikken/ lyden i en film kan også bygge opp til en hendelse som skal skje, uten at man bevisst tenker på at noe skjer, slik at man blir forberedt. Det er et veldig typisk trekk for skrekkfilmer. I film kan man også lage scener uten noe musikk i bakgrunnen, enten total stillhet eller bare stemmer. I Trainspotting bruker regissøren en gladtonet sang, som skaper en trist og tragisk stemning. Slik kan man altså også bruke virkemidlene til en bedre filmopplevelse. I filmer kan man også bruke animerte effekter, ved hjelp av såkalt CGI, som også er et fint virkemiddel.
Film vs bok:
Jeg mener at den største forskjellen på filmfortellinger og skjønnlitterære fortellinger er at i filmverdenen kan man ikke påvirke det man ser eller hører på i noen grad. Derimot i en skjønnlitterær fortelling ligger det mye opp til en selv. For eksempel hvordan personene ser ut eller hvordan omgivelsene er. Alt er på en måte opp til din egen fantasi å bestemme, noe som kan være bra for noen og mindre verdifullt for andre. En skjønnlitterær fortelling er også lengre og mye mer detaljrik enn en filmfortelling, siden filmen skal være kortvarig for å unngå kjedsomhet og mindre actionfulle scener. De fleste mener at når man leser en bok og ser filmatiseringen etterpå, liker man som regel boken best, ofte fordi boken skaper en egen fantasi og illusjon som "passer" personen best, mens filmen ikke kan forandres. Filmen blir ofte skuffende.
Jeg mener at den største forskjellen på filmfortellinger og skjønnlitterære fortellinger er at i filmverdenen kan man ikke påvirke det man ser eller hører på i noen grad. Derimot i en skjønnlitterær fortelling ligger det mye opp til en selv. For eksempel hvordan personene ser ut eller hvordan omgivelsene er. Alt er på en måte opp til din egen fantasi å bestemme, noe som kan være bra for noen og mindre verdifullt for andre. En skjønnlitterær fortelling er også lengre og mye mer detaljrik enn en filmfortelling, siden filmen skal være kortvarig for å unngå kjedsomhet og mindre actionfulle scener. De fleste mener at når man leser en bok og ser filmatiseringen etterpå, liker man som regel boken best, ofte fordi boken skaper en egen fantasi og illusjon som "passer" personen best, mens filmen ikke kan forandres. Filmen blir ofte skuffende.
